Julaften 1909 stod kraftverket i Tredalsbekken ferdig og strømmen kunne skrus på for Mandals befolkning. Med strømmen fikk også skaperkraften i Mandal en ekstra energi, som ble viktig for historien som skulle følge på tomten hvor Buehaven nå planlegges.

La oss sammen ta turen fra tung industri, til dagens moderne byutvikling på Nedre Malmø.

Et sted med kraft og skapervilje

Langs elvekanten i Mandal vokste et av byens mest betydningsfulle industrimiljøer frem. Det tok noen år fra strømmen kom til byen, før trafoen på Nedre Malmø ble anlagt i 1918/19, men da den var på plass, utgjorde den selve navet for den industrielle utviklingen i området.  

Trafostasjonen var hugget i naturstein, fikk et funksjonalistisk utseende og ble en fin representant for en tid hvor arkitektur var en viktig del av et industribygg. Den forsynte bedrifter som reperbanen, Sepefabrikken, Spiggeren, Slippen, Kokosveveriet, Posefabrikken og Nøstedkjetting.

Lokal skaperkraft i kombinasjon med elektrisk kraft, la grunnlaget for et aldri så lite industrielt eventyr.

Spiker, stål og de første storfabrikkene

I 1913 ble AS Mandal Spikerfabrikk etablert av skipsfører Emil Sofus Petersen og kjøpmann Christer Andreas Christensen. Spesialkompetanse ble hentet fra Christiania Spigerverk, ved at Julius Hansen tok med seg familiensin og flyttet til Mandal.

Første verdenskrig bidro til høy aktivitet i markedet, men også raske og hyppige endringer. I nabolaget skjøt flere bedrifter fart, noen bygde ut og noen investerte i nye lokaler eller utviklet maskinparken. Det var god industriell driv i området.

‍

Samling av kreftene: Mandal Spiker & Ståltaufabrikk

Mellomkrigstiden kom med både utfordringer og muligheter.  Etter to konkurser i 1926, ble spikerfabrikken og AS Nordisk Jernvarefabrikk slått sammen til AS Mandal Spiker og Ståltaufabrikk. Her ble det produsert alt fra spiker og ståltråd til tauverk og netting, mens nye bygninger skjøt i været på begge sider av Sandskargata.

Knappheten fra krigsårene presset frem nytenkning, og produksjonen ble omstilt. Etter freden fulgte en ny bølge av utvidelser.

«Tråder» av stål ble renset i syrebad, og oppbevaringstankene som senere ble oppført for å lagre syren, gav opphavet til kallenavnet «syretomta». I dag er det lite i området som minner om dette, så det gamle kallenavnet er nok i ferd med å svinne hen.

De karakteristiske buene fra buehallene, har derimot festetseg som en viktig markør for området.

‍

Buehallene reiser seg

På vestsiden av Sandskargata ble Buehallene ferdigstilt i 1954, med cirka 3 500 m² produksjonsareal. Dette var store fleksible haller som ble bygget i bueform med forspent betong, for å minimere antall søyler.

En av buehallene står fremdeles igjen på stedet og har blitt en integrert del av det moderne området som etableres nå. Arkitekter har tatt med seg bueformen inn i utviklingen av boligprosjektet, og de vakre myke formene går igjen flere steder.

Den Mandalske skaperkraften viser seg å omforme Nedre Malmø til et dynamisk fremtidsrettet sted, atter en gang.

‍

Fra verkstedgulv til hjem

Tidlig på 2000-tallet var det lite igjen av den stolteindustrihistorien. Kommunen kjøpte arealene vest for Sandskargata, og etterhvert kom kulturhuset Buen og nå boligprosjektet Buehaven til. Dermed er ringen sluttet, fra pionértiden med kraft, maskiner og metaller, til et moderne, levende bymiljø langs elva.

Å bo der historien sitter i veggene

Når du flytter inn i Buehaven, flytter du inn i et stykke Mandals-historie. Dette er stedet som gav arbeid, stolthet og innovasjon i over hundre år. Lyden av pressene og lukten av varm ståltråd er byttet ut medhverdagsliv, kaffekopper på balkongen og korte turer til elvepromenaden.

Dette er et nabolag som alltid har sett framover, og her venter kanskje din egen fremtid også?
Hjertelig velkommen hjem.

Slekters gang, nr. 1 (33. årgang), 2024, utgitt av Mandal historielag, har vært en viktig kilde til denne artikkelen.